Det var først da datteren min fortalte at hun hadde møtt en gutt som viste seg å være en slektning, at jeg begynte å tenke over hvor vi egentlig kommer fra. Jeg hadde alltid visst litt om slekta, men først nå forsto jeg at historiene kunne forsvinne dersom ingen skrev dem ned.
Som ung gutt var eg av og til med på besøk hos min oldefar Simon, ofte sammen med mitt søskenbarn. Eg minnes at vi ble oppfordra til å besøke oldefar. Han satt for det meste aleina i huset sitt. Det var et lafta tømmerhus som han han og kona Meria hadde tatt med seg da de flytta fra Mefjordbotn.
Det var litt skummelt å stå i kjøkkendøra å se at oldefar satt ved kjøkkenbordet å tyggde skrå-tobakk, og spytta å gullbøtta. Vi viste jo ikke hva det var. Vi trodde det var lakris. Sikkert noen voksne som hadde sakt det til oss.
Vi hadde ingen ide om hva vi skulle snakke om. Eg tror vi bare spurte om det går bra. Han hørte svært dårlig så vi måtte tørre å heve stemmen for å spørre på nytt.
Eg veit heller ikke om oldefar husket eller var klar over at vi var barn av hannes slekt.
Simon var far til Olaug som er mor til min pappa. Eg husker ingenting om Olaug. Ble fortalt at hun døde ganske ung. Hun var gift med Åge, min farfar.
Etter at Åge mistet sin kone møtte han Elfrid som han senere giftet seg med, og fikk flere barn. Det er da mine halv- onkel og tante på far-siden. De hadde eg nesten glemt, men det er ikke så rart fordi det var synd og skam at farfar giftet seg på nytt. Og kanskje nettopp derfor, eller bygde-snakk og det å ikke føle seg mottatt i familien, at da Åge døde flytta de fra bygda. Eg har i godt voksen tid bitt litt kjent med dem.
Simon hadde flere barn. Søren som var handelsmann og drev butikken i bygda. Butikken som ble et naturlig møtested for oss ungdommer. Søren viste god hvem vi var, og hvem foreldrene våre var. Han viste jo hvem alle i bygda var. Det gjorde jo alle voksne i ei sånn bygd, men særlig kjøpmann. Og etterhvert vi ungan også. Men nå har det blitt mer og mer over i glemmeboka, så derfor prøver eg nå å skrive litt om det. Særlig så våre barn kan vite hvor vi kommer fra.
(fortsettelse følger)
Simon hadde også en sønn som eg meiner hete Johannes, som omkom i en tragisk ulykke på havet. Han etterlot seg Steve og Oddrun samme med enka Janny.